Noen smakebiter fra nano-prosjektet

 

Som jeg nevnte i forrige innlegg, holder jeg for øyeblikket på med å skrive en bok på 30 dager. Uten større fanfare, tenkte jeg å dele noen smakebiter av skriveriene jeg sitter så mye krokrygget over.

 

Jeg forstod en ting den kvelden. Om jeg noensinne skulle ha noen håp om å befri ørkenen for Aybeks eksistens, måtte jeg være tålmodig. Jeg måtte la Aybek tro at jeg fullstendig hadde underkastet seg hans vilje, for så å slå til.

2cbd8394544ed5d72842cf78df23cb0c

Foran henne sto en prins av atabektronen i full utrustning, nesten to meter høy, og med et fryktelig rykte. Palassets sønner var drevne mordere allerede før de var en sverdlengde gammel. Våpentrening var en del av deres hverdag, like elementert som å puste. Likevel var haken hennes høyt hevet. Hun viste ingen frykt.

 

Vi kalte det åndenes hus. De gyldne fjellene av sand hvor jinner og ånder holdt til. Hvor overnaturlige vesener tuslet og huriene lokket menn til galskap. Åndenes hus var et sted vi aldri snakket høyt om, som vi bare hvisket om under skinnfellene . Ulydige barn ble plassert der. Barn som ikke var levedyktige. Dit ble stammens utstøtte forvist, og de vandret over kammene som gjenferd. Man kunne høre dem hviske i ørene, synge i en lav og summende lyd. Det var kjent. Ingen som entret åndenes hus kom levende tilbake. Likevel red skjevøynene rett inn i det, og jeg vaklet motvillig etter.

 

arabian-horse-tumblr_m7dtkdcrfl1rwt5gqo1_500

Jeg stirret etter ryggen hans med smale øyne. ‘Du vil ikke få ha meg som slave lenge’, tenkte jeg mørkt. ‘Bedre for deg hadde det vært om du hadde trykket en skorpion ned i trusen din og gått til sengs med en harra-harra-slange. Qasimoto vil snike seg innpå deg som en luskende rev i mørket, og skjære strupen din over fortere enn du klarer å gispe’.

tumblr_lz069egokg1qk3ru9o1_500 Gutten bøyde seg frem og hvisket. “Jeg liker ham ikke. Kan du drepe ham for meg?” Så rasket han med seg leken og løp inn døren han hadde kommet fra.

 

Det fikk henne til å le, en latter som lød som sauenes bjelleklang nedover fjellskrenten. Hun tok handen min og førte den mot huden, lot fingertuppene drikke av den varme melken inn imellom lårene hennes.

 

Nano-prosjektet 2015

Shield-Nano-Side-Blue-Brown-RGB-HiRes
http://nanowrimo.org

Godt på vei inn i den tredje dagen i november måned, er det forsåvidt passende at det første innlegget i denne bloggen skal handle om Nanowrimo (National Novel Writing Month).

 

Skriving for de gale

For de som aldri har hørt om dette før, kan jeg bare si at det er som et slags årlig (kult)rituale vi skriveentusiaster driver med. Dette er vårt Ramadan, vår jul, vårt hellige Mekka. Dette er den måneden dine skriveglade venner forsvinner på mystisk vis, og unngår opp å stille opp på invitasjoner med alskens merkverdige unnskyldninger (skribenter har som regel god fantasi). Det er et opplegg hvor man skal prøve å skrive 50.000 ord, altså en liten novelle, iløpet av en måned.

Høres ut som galskap, sant? Nå skjønner du kanskje hvorfor de skriveglade vennene dine virker så opptatte. (Men vær ikke redd, vi kryper tilbake til sosieteten igjen i desember, mer eller mindre friske i toppen.)

 

Årets prosjekt

Ideen til årets prosjekt kom til meg en natt i november ifjor. I motsetning til Jon Blund, som også liker å snike seg på uanmeldt, lot denne meg absolutt ikke sove. Jeg ble liggende feberhet i sengen og fantaserte ut hele plottet fra begynnelse til slutt. (Det føltes nesten ut som en fødsel, uten at jeg skal bli for intim.)

I et år har denne ideen fått lov til å ligge og elte i fantasien min. Jeg har fantasert ut noen scener og tatt notater. Nå gleder jeg meg veldig til å komme i gang. Jeg har til og med tjuvstartet.

Historien, eller den tiltenkte boken, skal hete Hundre tordnende sanger. Det bestemte jeg meg allerede for den natten ideen kom til meg.

For å gjøre det enkelt legger jeg ut den (litt pretensiøse) beskrivelsen som ligger på nano-sidene her:

Hundre tordnende sanger

Author: Marianne Aasen
Genre: Fantasy

Synopsis

Qasimoto, en helt alminnelig hverdagspyse, har kun et mål i livet: Å stjele prakthesten som vil gjøre ham i stand til å kapre drømmekvinnen fra Chikura, en tapper stammekriger som til og med gudene foretrekker. Men når han setter øynene sine på ridehisten til emiren Aybek Ibn Atalan, blir han brått dratt inn i et komplott han ikke vil være en del av.

Emiren har nemlig sine egne planer for abaya-stammens område, og ørkengudene liker det ikke. Men selv guder kan gjøre feil, og at en liten pusling som Qasimoto skulle gå rett i fellen deres, viser seg fort som en skjebnesvanger som sådan.

Brått blir Qasimoto dratt inn i et blodig spill hvor menneskenes liv ikke er mer verdt en ørkenens sand. Han må stoppe sivilisasjonens klør fra å rive ut ørkenens involler før den fortærer alt det han har kjært.

Og hvordan skal en liten abaya kunne hamle opp med noe slikt?

Hundre tordnende sanger er først og fremst en hjertevarm historie om menneskenes nære forhold til naturen, og hva som skjer når røttene våre rives opp og menneskeliv blir omsatt til en kommersiell vare.

På nano-sidene har man også mulighet til å snekre seg sammen et “bokcover”. Noe den lille drømmeren i meg selvfølgelig digger:

cover4

 

Og med det var årets nano i gang!

PS. For de av dere som av akutte grunner lurer på hvor dere kan finne meg: Gå etter kaffelukt og klaprende tastaturknapper.

nanoprep
http://nanowrimo.org